Kjære K,
jeg tenker på deg. Jeg innrømmer at jeg ikke har tenkt så mye på deg den siste tiden. Ikke så ofte som før. Kanskje fordi det har gått så lang tid, eller fordi virkeligheten er virkeligere, eller fordi jeg er blitt lykkelig igjen. Eller fordi jeg ikke tør, lengselen blir for tung, tror du det?
Du sa at det var best at du reiste, og at kanskje det var best at du kom tilbake også. Er det best at du kommer tilbake? Det er så lenge siden jeg kjente mykheten din, mykheten og lukten som omsluttet meg. Lenge siden vi presset håndflatene og de nakne kroppene våre mot hverandre og kjente pulsen slå i takt, siden vi delte noe større enn oss selv. Vi levde på grensene, galskap og kjærlighet så tett opp til sjalusi. Har han sagt om han savner deg? Jeg har ikke turt å spørre.
Jeg ser deg når jeg lukker øynene, munnen din som smiler, brystene dine som duver lett når du kommer naken fra dusjen, jeg kan kjenne smaken av deg. Jeg ser deg bli vugget til ekstase, den jeg kjenner så godt at jeg kunne føle den samtidig som deg. Husker du hvordan hendene våre møttes så mykt over det harde? At vi underkastet oss kjærligheten og viljen? Husker du at vi satt nakne i det våte gresset og spiste rips før solen hadde stått opp? Jeg vet at du husker alt, det er ikke spørsmål på ordentlig, jeg vet at du husker. Jeg tror at jeg prøver å mane deg tilbake. Er det best at du kommer tilbake, K?