Kjæreste K,
jeg har tenkt så mye på deg etter at jeg skrev til deg. Ventet på å høre fra deg. En klump i magen, som når man ikke vet hva som kommer, om det kommer noe i det hele tatt. Vi lovet hverandre nærhet uansett avstand, men av og til klarer man ikke å holde det man lover. Vi kunne høre hverandre lenge etter at du dro. Husker du når det ble borte? Jeg husker ikke, jeg merket det for sent. Min kjære K, takk for at du skrev til meg, jeg har lest det om igjen og om igjen, redd for å gå glipp av noe, redd for ikke å forstå. Jeg vet at du synes jeg er dum som alltid prøver å lese mellom linjene, jeg vet at du smiler og rister på hodet nå. Det står det det står, sa du alltid.
Du sier at du ikke vet hva som er best, du spør meg om det er mulig å dele alt, kan man dele alt uten at noen blir ødelagt, spør du meg. Jeg vet ikke jeg, K, kan man det? Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Vi gjorde det jo. Ja, jeg vet at det var derfor du dro, men du dro på grunn av redselen for at noe kunne bli ødelagt, ikke fordi det ble det. Nå høres jeg bitter ut, jeg er ikke det, jeg bare savner deg.
Ja, jeg husker at vi drakk hvitvin av plastglass og badet nakne i havet. At vannet avkjølte de varme kroppene våre, at vi lå flatt ut på steiner i solen mens du lot som du diktet en ode til havet selv om du visste at vi visste at du hadde stjålet det fra Neruda. Vi lå på ryggen og kjente at salt og stein prikket og sved på den varme huden vår og vi følte oss levende. Kjente at vi levde.
Savner du han? Jeg har ikke turt å spørre. Ikke før, nå spør jeg.
Er det best at du kommer tilbake, K?