Plutselig erkjennelse

I går var det litt spent stemning i heimen. Skolestart. To spente jenter og en litt spent mamma. Aller mest spennende var det nok for den største: Ungdomskole. Ny skole, nye lærere og alt det der. Jeg hadde stilt vekkeklokka på tidlig i dag, skulle være flink mamma og sørge for at ingen kom for sent første dagen. Trøtt fylte jeg vann i vannkokeren, og det var da det slo meg. Det fòr gjennom hjernen min og lammet meg i flere sekunder, jeg ble stående å måpe med vannkokeren i hånden: JEG ER DA IKKE GAMMEL NOK TIL Å HA ET BARN PÅ UNGDOMSKOLEN?!? Er jeg det? Hvordan gikk det til? Burde jeg klippe håret mitt, få meg andre klær, få voksnere interesser, ha hjemmebakt i fryseren til enhver tid? Det er jo ikke det at jeg ikke har visst hvor gammel jeg er. Og jeg har jo visst en stund at datteren min skulle begynne på ungdomskolen. Det er ikke det. Jeg har bare ikke tenkt over det på den måten. Jeg skjønte aldri det de voksne alltid sa da jeg var barn, at tiden flyr, at det er på barna man ser hvor fort tiden går og bla bla bla. Jeg synes i grunn at det var en tåpelig ting å si. Men jeg forstår det nå. Klart man merker at man blir eldre, på godt og vondt, men inni seg er man jo den samme, et sted der inne går tiden på langt nær så fort. Jeg skal uansett ikke bli en sånn voksen som går rundt og sier til barn at ”Å så stor du har blitt, ja ja, det er da man skjønner hvor fort tiden går”. Det skal jeg ikke.