Jeg burde kanskje være veldig stresset nå. Har bare kjøpt to julegaver, hjemme er det rotete, og på kontoret ser jeg ikke skrivebordet mitt. Men jeg er ikke stresset, ikke det minste, i alle fall ikke foreløpig. Kanskje det er sånn når man har noe å glede seg ekstra til.

Og alle smånissene kunne godt få litt snø til jul.

GOD JUL!

Skrittene mine er stive, jeg finner ikke rytmen, jeg ser i bakken og føler meg svimmel. Den lille kalde klumpen i magen min jeg ikke vet hvor kommer fra lager små hvite skyer foran munnen min hver gang jeg puster ut. Jeg lukker øynene et øyeblikk, puster sakte inn og ut, tenker at kanskje kulden i kroppen blir borte da. Enten har menneskene rundt meg vokst eller så har jeg krympet, lurer på om de ser det også. Klumpen i magen presser seg opp i halsen min, vil videre til øynene. Jeg tar telefonen ut av lommen, nøler, finner nummeret, trykker på knappen, fingrene føles rare som om de ikke hører til kroppen min.
- Hei!
- …
- Hallo??
- Hei
- Å hei, der er du, jeg hørte deg ikke.
- Nei, det var ikke noe…
- Ringte du for å si at det ikke var noe?
- Nei, jeg vet ikke… Bare glem det.
- Har du det bra?
- … Har du sett at det er sol ute i dag?
- Ja..?
- Jeg har ikke sett det før nå.
- Har du det bra?
- Nå så!

Det jeg ønsker

Jeg klikker meg gjennom rom etter rom, uten egentlig å se så nøye på det praktiske, det blir som en drøm, og jeg oppslukes i det. Noen drømmer kan bli virkelighet, jeg tror det, jeg føler meg sikker på det, bare i øyeblikk hvor jeg føler meg liten og alene kan jeg bli redd for at dette kun forblir en drøm. Men jeg klikker meg videre, gjør alle rom til vårt rom, ser deg der, ser oss der, ser meg selv naken foran den vasken og du som bøyer deg ned og kysser meg i nakken, legger armene rundt meg, legger hendene dine på brystene mine. Ser meg selv foran komfyren lage kaffe, kjenne lukten, snu meg mot deg og smile av noe du sier mens du heller juice i et glass. Selv lyset fra vinduet er vårt og lysstripen som treffer skulderen min akkurat der du kysser den. Jeg ser skoene dine i gangen og tenker at akkurat der hadde det passet fint med en skohylle, eller kanskje et skap. Jeg ser avtrykkene våre på det hvite lakenet på sengen midt i rommet, vårt rom.

Det beste jeg vet er å våkne med deg.

Biene

For noen dager siden leste jeg at verdens bier går mot en massedød. De er stresset, og man tror at de har mistet retningssansen og derfor ikke finner veien hjem. På et år er en tredel av USAs bier blitt borte. Foreløpig er omfanget mindre i Europa, men birøktere her rapporterer om det samme. Industrijordbruket og midd skal være årsaken.
Det er trist å tenke på. De stakkars biene flyr forvirret rundt og finner ikke bikuben med dronningen og de andre biene. Og så honningen da! Tenk om vi ikke får mer honning? Det er det også trist å tenke på. Gyllengul blank honning som smelter på varmt, ferskt brød og renner over fingrene.

Jeg så en film som heter Bie-filmen. En ganske morsom barnefilm. Den starter med tekst omtrent sånn: ”Egentlig er det fysisk umulig for en bie å fly, fordi de har for tykk kropp i forhold til vingene. Men dette vet ikke biene, så de flyr allikevel!”
Nå er jeg blitt fortalt at ny forskning tilbakeviser det at biene ikke egentlig burde kunne fly. Og forskning eller ikke, vi ser jo at biene faktisk kan fly. Det er ikke poenget.

”…. Men dette vet ikke biene, så de flyr allikevel!”

Det er noe man kan tenke på en stund.

Skulle ønske at det fortsatt var sommer. Og bringebær er nesten det beste jeg vet.

Fra tur på sognsvann

Paris, Je t'aime

Lent ut av vinduet ser jeg byen våkne til liv,
gatene er vasket, dagen er begynt,
jeg ser på hustakene, tett i tett.
Den konstante pulsen, aldri hvilende,
dunker mot øregangen min, tung og levende,
trenger inn i meg, blir ett med min egen puls.
Jeg lener meg lenger ut,
kjenner kjølig morgenluft stryke over kroppen min,
smyger seg rundt meg, over avtrykkene av en elsker,
over varm hud som bærer merker av natten.
Jeg snur meg,
smyger meg opp i sengen og legger meg tett inntil deg.
Hjertet mitt faller til ro,
til rytmen av byen og
pusten din.
Elskede.

Ting å glede seg over

Min yngste datter skriver. Skribler på lapper og ark. Ting hun kommer på og tenker på. I går mens hun satt og drakk kakao, skrev hun en ode til kakaoen. Hun kalte det selvsagt ikke det, men det var et lite vers av glede.
Det er noe nydelig ved det når barn skriver spontant, det litt naive, uten forsøk på å imponere eller prestere.
Hun leste det høyt for meg. Jeg sa at hun burde samle alt det fine hun skriver i en bok, sånn at det ikke bare forvinner ut med papirsøpla, mellom aviser og blader. Hun lo litt sjenert, men fem minutter senere så jeg henne konsentrert med limstift og skrivebok.

Et lite øyeblikk av hverdagsglede.

Møte

Du sa at du kom ned trappen. Jeg var sikker på at du kom opp. Jeg får ta ditt ord for det, det var tross alt du som gikk i trappen. Bevis er dessuten ikke å oppdrive, restauranten er lagt ned.


Det er ikke viktig.


Du kysset meg da, etter trappen. Plutselig. Overraskende. Riktig.
Vi er i blant uenige om trappen går opp eller ned. I blant føles det viktig, og i blant er det kanskje det. Men fortsatt slår hjertet mitt fort, pumper varme til magen min, ut i kroppen, og jeg er ganske sikker på at jeg letter litt fra gulvet. Når du kysser meg.


Det er viktig.

Midtsommernatten

Plutselig rives skyggene av oss

og vi forvandles

til sommervesener, lys-slitt, skjøre

Blir du svimmel? Gjennom hagen

seiler store usynlige skip av himmel

Tenn bålene, brenn ikke inne i ditt liv

Dans, elsk, be. Vi må finne

skyggene våre før solen snur



Stein Mehren,

fra Ordre