Inger Hagerup er en av våre aller største diktere, synes jeg.
Det er mars og nesten vår. Og snart er det heldigvis helg.
Målet for helgen er å være god med de jeg er aller mest glad i.
Dessuten skal jeg finne fram Samlede dikt av Inger Hagerup,
og kose meg.


Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


Inger Hagerup

Lise og jeg sitter på kafè og drikker portvin. Det er vår greie, de fleste synes det er for gamle damer. Vi orker alltid tre før vi blir kvalme og Lise setter seg på trikken, jeg på bussen, hjem, med en søt smak i munnen. Det drypper fra istapper, de få som er igjen, de andre har dryppet seg ferdig, gått over i en annen form. Vinduet er fuktig, verden utenfor tåkete. Tror du at hvis vi byttet øyne ville vi se verden som den andre ser den, spør jeg Lise. Lise ler, Lise ler mye og ofte og hun banner omtrent like mye som hun ler. Er det en film du har sett? Ja,ja, noe greier om hornhinnetransplantasjon, ganske bra, men det er ikke poenget, ville vi sett ting annerledes, hva er det som gjør at man ser verden forskjellig, ting forskjellig? Vettafaen, noe med arv og miljø, er det ikke det? Men hva er det du egentlig prøver å si? Jeg ser på istappene. I blant blir man bare så overrasket, man synes man har prøvd å få til noe bra, gjort noe bra, og så synes ikke andre det, de ser det helt annerledes enn du ser det, og så blir man skuffet og litt lei seg, har du ikke opplevd det? Helvete beibi, alle mennesker er egoister og beskylder alle andre for å være det, det vet du da. Lise ler igjen. Jeg synes ikke du er egoistisk, Lise. Visst pokker er jeg! Tror du ikke alle mennesker gjør sitt aller beste ut fra de forutsetninger de har? Nei, hva faens slags naiv holdning er det? Jeg mener ikke at der er sånn, men hadde det ikke vært bedre om man hadde det som grunnholdning, at man da ville blitt snillere og mer vennlig innstilt til mennesker? Nei, da blir man bare skuffa. Kanskje, jeg vet ikke jeg, Lise, la oss bestille en til. Jepp, men du vet, problemet ditt er at du vil at verden skal være vakker og at alle skal være greie, men det er faen ikke sånn, verden er ikke sånn, folk er ikke sånn. Du Lise? Ja? Hvordan kan du le hele tiden når du har et så negativt syn på mennesker og alt? Ikke negativ, realistisk. Ok, men du skulle få meg i vater, gi meg perspektiv, ikke dytte meg lenger inn i min egen mørke avgrunn. Lise ler. Vet du hva, pus, snart er det vår. Ja snart er det vår, det er i alle fall sikkert.
Nå kan jeg dra hjem med en søt smak i munnen.

Kjæreste K,
jeg har tenkt så mye på deg etter at jeg skrev til deg. Ventet på å høre fra deg. En klump i magen, som når man ikke vet hva som kommer, om det kommer noe i det hele tatt. Vi lovet hverandre nærhet uansett avstand, men av og til klarer man ikke å holde det man lover. Vi kunne høre hverandre lenge etter at du dro. Husker du når det ble borte? Jeg husker ikke, jeg merket det for sent. Min kjære K, takk for at du skrev til meg, jeg har lest det om igjen og om igjen, redd for å gå glipp av noe, redd for ikke å forstå. Jeg vet at du synes jeg er dum som alltid prøver å lese mellom linjene, jeg vet at du smiler og rister på hodet nå. Det står det det står, sa du alltid.
Du sier at du ikke vet hva som er best, du spør meg om det er mulig å dele alt, kan man dele alt uten at noen blir ødelagt, spør du meg. Jeg vet ikke jeg, K, kan man det? Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Vi gjorde det jo. Ja, jeg vet at det var derfor du dro, men du dro på grunn av redselen for at noe kunne bli ødelagt, ikke fordi det ble det. Nå høres jeg bitter ut, jeg er ikke det, jeg bare savner deg.
Ja, jeg husker at vi drakk hvitvin av plastglass og badet nakne i havet. At vannet avkjølte de varme kroppene våre, at vi lå flatt ut på steiner i solen mens du lot som du diktet en ode til havet selv om du visste at vi visste at du hadde stjålet det fra Neruda. Vi lå på ryggen og kjente at salt og stein prikket og sved på den varme huden vår og vi følte oss levende. Kjente at vi levde.
Savner du han? Jeg har ikke turt å spørre. Ikke før, nå spør jeg.
Er det best at du kommer tilbake, K?