Et dikt av en av mine yndlingslyrikere

LIV PÅ STÅENDE FOT

Liv på stående fot.
Forestilling uten prøve.
Kropp uten måltagning.
Hode uten overlegg.

Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.
Jeg vet bare at den er min, ugjenkallelig.

Hva stykket handler om,
må jeg gjette meg til inne på scenen.

Dårlig rustet til livets heder,
holder jeg så vidt tritt
                       med handlingens påtvungne tempo.
Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.
Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.
Min væremåte smaker av provins.
Mine instinkter er dilettantiske.
Lampefeberen, min unnskyldning,
                     øker bare ydmykelsen.
De formildende omstendigheter
                    oppleves som grusomme.

Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,
uopptalte stjerner,
en karakter lik en frakk som knappes
                                            mens man løper –
det er de sørgelige resultater av hastverket.

Kunne man i det minste fått øvet én onsdag,
                                                           på forhånd
eller tatt iallfall én torsdag om igjen!
Men fredag står alt for døren med ukjent manus.
Er det i orden – spør jeg
(med hes stemme,
for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene).

Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test
avlagt i et provisorisk lokale. Nei.
Jeg står blant dekorasjonene og ser
                                                  hvor solide de er .
Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita.
Dreiemekanismen har fungert i lang tid.
Selv de fjerneste stjernetåker er slått på.
Det er premiere – ingen tvil om det.
Og uansett hva jeg gjør,
forvandles det for godt til det jeg har gjort.

W. Szymborska

Om å ha det godt

Det er gått en halv vinter, en hel vår og en hel sommer. Det er gått sju måneder. Hvordan går det med deg? Har du det bra? Ja, jeg har det bra. Jeg legger hånda på hjertet og sier, jeg har det bra. Jeg har det faktisk bedre og bedre. Det stakkato er borte, usikkerheten, uroen for ikke å strekke til, for ikke å få det til. Balansegang. Det er borte. Etter år i min egen rytme har jeg funnet ro i vår rytme. I takt. Forskjellige, men i takt. Jeg vet min plass, et rom det er godt å være i. Det som var nytt har vi gjort til noe kjent, til vårt. Vi sovner og våkner, sovner og våkner, dagene er like og forskjellige. Det er hjemme. Basen og tryggheten, - vår reise.

Hun forteller meg om dagen sin. På den ivrige, men litt nonchalante måten ungdommer gjør. De har besøkt valgbodene på Karl Johan, og jeg får vite at det er AP som har de beste effektene, hun har fått med seg både kopp, pennal, linjal, tannbørste, kortstokk... ”SV har det beste godteriet dah!”. Hun har fått et armbånd der det står ”stem på de rød-grønne”, hun har tatt det på seg. Hun forteller at de hadde spurt FRP om innvandringspolitikken, men at de ikke skjønte noe av svaret: ”de sa at de som har lov å være her vil de ikke kaste ut, bare de som ikke har lov. De er loka i hue, ass!”. Jeg sitter sammen med henne for å hjelpe henne med matteleksa, deling med store tall. Hører på henne, hører en ung jente som begynner å få meninger om ”store ting”, eller i alle fall bli bevisst på at hun har det. Overmotet og usikkerheten. En 13-årings livserfaring. Litt voksen, litt barnslig. Jeg ser på hendene hennes mens hun skriver, slanke fingre med nedbitte negler, men nesten hendene til en ung dame. ”Tusen takk for at du hjalp meg med matta, mamma, endelig skjønte jeg det! Jeg legger meg nå. Kan jeg få en til klem?” Jeg kjenner en klump i halsen. Store, lille jenta mi, så nær og så løsrevet.

Sensommer

Orddeling og sånt

På min vei til jobb i dag gikk jeg forbi et neglestudio. De reklamerer med at man kan få satt på negler for bare 450 kr. Jeg aner ikke om det er billig eller ikke da jeg aldri har vært på et neglestudio og ikke holder meg oppdatert på prisene der. Det som fanget min oppmerksomhet var at de fulgte opp med ”etter fyll kun 350,-”. Og nå lurer jeg på, er det etter at kunden har vært på fylla at hun kan få dette knakende gode tilbudet, eller er det etter at de som jobber der har vært på fylla? Det er jo nærliggende å tro at det er de som jobber der. At de liksom har lagt inn en rabatt på forhånd i tilfelle de gjør en slett jobb i bakrus.

Det fikk meg til å tenke på et annet skilt jeg gikk forbi utenfor en frisør for et par dager siden. Der stod det: ”Vi har lærlinger til reduserte priser”. Heller ikke her er jeg oppdatert på prisnivået. Hva er det for en lærling nå for tiden, sånn cirka?

Derfor

I blant spør du meg hvorfor. Det er fordi
du ser meg. med dine øyne ser jeg bedre ut enn med mine. du er snill. du er bestemt. du gjør meg myk og varm. du får meg til å ha lyst til å være god. du utfordrer meg. jeg må lære meg ting jeg ikke kunne. jeg kan gi deg noe. du lar meg være meg. du setter grenser. du gir meg så mye. jeg ikke trenger å si alt for at du skal vite. du vet så mye som jeg ikke vet. du erobret meg den gangen og gjør det igjen og igjen. du viser glede ved meg. du får meg til å le. jeg savner deg når vi ikke er sammen, det gode savnet der man vet at en del av en selv er borte men kommer tilbake. jeg får deg til å le. du smiler til meg når du våkner. du lar meg oppleve. du er mann. du har noe som er bare ditt. du lar meg utforske. at når jeg er nær deg kiler det i magen min. du gjør meg kåt. du får meg til å lengte. vi er forskjellige. jeg får se din verden og du får se min. jeg kledde meg naken den første kvelden. du gjør meg fri. du forløste noe i meg som jeg lengtet etter å få forløst. du har himmelretningene inni deg. du kan lage mat. hendene din er varme. du er god. du er stor og sterk. du er følsom. du skriver dikt. du kan så mye om skyer. du respekterer at jeg har baggasje. du tok hånden min en mørk høstkveld.
Og det er
hendene dine. blikket ditt. berøringen din. leppene dine mot øret mitt når du hvisker meg noe. stemmen din som kiler fra øret mitt og helt ned til magen. øynene dine når jeg går over streken. hånden din på nakken min. turer. saltvann. steder. hjemme.
Derfor

Kjedebrev

For et par kvelder siden fikk jeg et kjedebrev. Eller, det er kanskje ikke riktig å kalle det kjedebrev når det kommer som sms? Altså, jeg fikk en kjede-sms. Jeg hater kjedebrev, enten de kommer elektronisk eller på papir. Jeg blir stresset av det, og det at jeg blir stresset av det gjør at jeg hater det enda mer. Jeg vet jo at det er irrasjonelt, men i hodet mitt ser jeg for meg alt det grusomme som kan skje hvis jeg bryter kjeden ved ikke å sende videre. Men jeg sender ikke videre. Niks! Mye av grunnen til det er at jeg er nokså høflig, og jeg vet at de fleste jeg kjenner heller ikke er videre begeistret for å motta sånne. Det var altså for et par kvelder siden at jeg mottok denne smsen (og det fra en ellers svært god venninne som er fullt klar over min avsky for disse meldingene, men jeg mistenker at hun blir like stresset som meg og sender videre i panikk), hvor det stod noe sånt som at du er en fantastisk kvinne og bla bla bla, og dersom du sender denne meldingen videre til 9 andre fantastiske kvinner, vil du i løpet av kvelden oppleve noe fantastisk. Det stod riktig nok ikke at det ville gå meg ille hvis jeg lot det være, men er ikke det litt underforstått? Jeg hadde altså 10 minutter på meg til å videresende meldingen til NI kvinner (i tillegg fantastiske kvinner). Ti minutter! Før i tiden da disse brevene kom på papir, hadde man i det minste 2-3 dager på seg. Nå har jeg gått og tenkt litt på dette. Ganske ofte har man jo noen felles venninner, hvilket betyr at man kan motta meldingen flere ganger. Er det da sånn at hvis jeg hadde mottatt to, måtte jeg sendt til 18? Og teller det om man sender til noen som allerede har fått? Og hvis det nå skulle være at jeg pga redselen for pinslene jeg kunne komme til å oppleve ved å bryte kjeden, sendte til for eksempel 3 personer, ville det redusere straffen ved ikke å sende 9? Eller motsatt, ville jeg oppleve noe LITT fantastisk hvis jeg sendte til fire personer? Kan man være en lunken kjedebrevsender? Jeg bare lurer.

Plutselig erkjennelse

I går var det litt spent stemning i heimen. Skolestart. To spente jenter og en litt spent mamma. Aller mest spennende var det nok for den største: Ungdomskole. Ny skole, nye lærere og alt det der. Jeg hadde stilt vekkeklokka på tidlig i dag, skulle være flink mamma og sørge for at ingen kom for sent første dagen. Trøtt fylte jeg vann i vannkokeren, og det var da det slo meg. Det fòr gjennom hjernen min og lammet meg i flere sekunder, jeg ble stående å måpe med vannkokeren i hånden: JEG ER DA IKKE GAMMEL NOK TIL Å HA ET BARN PÅ UNGDOMSKOLEN?!? Er jeg det? Hvordan gikk det til? Burde jeg klippe håret mitt, få meg andre klær, få voksnere interesser, ha hjemmebakt i fryseren til enhver tid? Det er jo ikke det at jeg ikke har visst hvor gammel jeg er. Og jeg har jo visst en stund at datteren min skulle begynne på ungdomskolen. Det er ikke det. Jeg har bare ikke tenkt over det på den måten. Jeg skjønte aldri det de voksne alltid sa da jeg var barn, at tiden flyr, at det er på barna man ser hvor fort tiden går og bla bla bla. Jeg synes i grunn at det var en tåpelig ting å si. Men jeg forstår det nå. Klart man merker at man blir eldre, på godt og vondt, men inni seg er man jo den samme, et sted der inne går tiden på langt nær så fort. Jeg skal uansett ikke bli en sånn voksen som går rundt og sier til barn at ”Å så stor du har blitt, ja ja, det er da man skjønner hvor fort tiden går”. Det skal jeg ikke.

Uke 26

Så vidt synlig fra havet, nesten i ett med landskapet ligger hytta. Havet skummer rundt båten og lufta er varm. Jeg ser på måkene, alt det blå, alt det grå og grønne som glir inn i hverandre. Jeg ser på smilet ditt og øynene dine og jeg kjenner ferieroen som jeg puster inn med havluften. Vi tar av lemmer, låser opp, slipper lyset inn, vi er klare. Jeg ser ønsket i øynene dine om at jeg skal gjøre det til mitt som det er ditt. Jeg kjenner en varme spre seg fra magen min ut i kroppen. Du sier varme ord til meg. Kjærligheten føles sterk og varm, nesten betingelseløs. Vi ligger i sola, rører hverandre, sitter i sola med en gin tonic, spiller kort, går turer… Jeg ser at i øynene dine er jeg vakker. Om natten gir bølgene, vinden og måkene oss ro og alt er vakkert og riktig. Sola vekker oss, du vekker meg med faste, varme hender. Jeg slipper taket. Lengtende og lykkelig tar jeg i mot. Vi spiser frokost og ser på havet. En ny dag. Vi er der vi skal være nå. Øyeblikket. Dette minne kan jeg legge i en eske sammen med en presset blomst, et par billetter, en vinkork, et brev, en skinnbit, noen bilder. Det er plass til mer i esken. Mange flere minner.

Hetebølge og tropenetter

Det er så varmt! Overalt. Gradstokken har vist 30 grader lenge nå. Og jeg elsker det, elsker det, elsker det! Jeg våknet kl 04.00 for et par dager siden, og da var det 24 grader ute!.. Jeg smilte bredt og trøtt og stupte tilbake i sengen. Jeg elsker å gå i lette klær, kjenne at huden er fuktig og varm, sitte i skyggen og spise en is eller drikke en kald øl. Varmen gjør meg oppstemt på alle måter. Det eneste minuset er at jeg ikke har ferie akkurat nå, og at det faktisk inne på jobb er 30 grader. Akkurat det irriterer meg litt, jeg skal tross alt prøve å tenke. Å holde hodet kaldt når sola steker gjennom takvinduene, kan være en utfordring. På grunn av mange klager fra andre i bygningen der jeg jobber, er det nå bestemt at kjøleanlegget også skal gå om natten, og ikke bare fra klokka sju om morgenen. Jeg tror vaktmesteren skal være litt forsiktig med å gå rundt og si at helt frem til nå er det sånn det har vært. Jeg klarte å avstå fra å komme med en bitende kommentar, men jeg er en nokså fredelig person, som tross alt liker varme, jeg tror ikke det faller i god jord hos de som har klaget hissig.

I går kom det et lite regnskyll over Oslo. Det kom og forsvant like plutselig. Jeg synes det var frydefullt. Store deilige vanndråper så vidt kaldere enn huden. Men det var langt fra alle som delte min begeistring, faktisk så det ut til at noen fikk panikk. Folk løp under tak og inn i butikker, noen holdt plastposer over hodet, det var endog noen som tryllet frem paraplyer! (Det er sol, skyfri himmel og 30 varmegrader, jeg tror det er best at jeg tar med en paraply til byen..?) Jeg undrer meg litt over denne redselen for litt sommerregn. Er folk redd for å smelte som sukker? Eller for å bli forkjøla? Man kan selvsagt la fantasien løpe løpsk nå det gjelder teorier om hva som er årsaken til panikken over litt regn, men kanskje det er så enkelt som at noen er redd for å ødelegge sveisen?

Solen og varmen tørket bort det lille regnskyllet på et blunk, og jeg satt i en park til sent på kveld og skravlet, grillet pølser og drakk øl.

HURRA FOR SOMMEREN! MÅTTE HETEBØLGEN VARE!

Forrige uke var jeg lykkelig. Enda mer enn nå. Det får jeg komme tilbake til.

Sommerkjolebad

Jeg elsker sommer. Jeg elsker alt som har med sommer å gjøre. Enda mer enn jeg hater vinter elsker jeg sommer. Jeg elsker om sommeren. Byen, havet, menneskene, flere, mere, bedre. Når det er varmt, så varmt at det er best å være i skyggen. Sitte der og nyte det jeg ser, lukter og føler. Kjenne at jeg lever. En hinne av svette ved hårfestet, kjolen som klistrer seg langs ryggraden, fukten på innsiden av lårene, vindpust som kiler i nakken og får huden til å nuppe seg. Jeg har lyst til å kle meg naken, elske overalt og uten forbehold, varm hud mot varm hud, glatte kropper. Alle sanser åpne og bedøvet, gi meg over, gi meg hen, viljen min er din.

Forrige helg badet jeg i sommerkjole. Fylt av sommer lot jeg vannet omslutte meg. Jeg kan kjenne den enda, følelsen.

Ta meg, bruk meg! Det er sommer!

Noen dager er bare sånn. Alt blir feil. Det er grått. Noen ord her noen stikk der. Det trykkes på knapper og i hodet dunker det ”jeg er et dårlig menneske, dårlig mor, dårlig kjæreste, dårlig, jeg strekker ikke til”. Mellom barken og veden er det ikke godt, det er ikke luft nok. Har man ikke noe hyggelig å si, ikke si det, eller si det hyggelig. Jeg er ikke en fiende. Pick your battles, baby, sier du når jeg ringer gråtkvalt. Et lite smil, du vet alltid hva du skal si. Og i skogen kan jeg puste ut. Jeg vil sitte på et tog til Paris. Engelen er for lengst borte og jeg vil tilbake der vi var. Jeg ser at du smiler nå, du forstod det med en gang, ikke sant? Jeg strever for å bli et bedre menneske, men jeg er uansett den jeg er, my name is not Susan. For noen dager siden tenkte jeg at jeg vil være bare god og snill, mot alle, man vet aldri. Man vet aldri noe. Livet gir og tar. Ingenting er tilfeldig. Tror du det? Jeg har hatt for mange kamper, jeg vil det ikke mer. Pick your battles, baby! Man trenger ikke ta dem alle.


Nå hører jeg på: Gabriellas sång

Glede

Jeg er glad og litt sliten, men mest av alt er jeg glad. Dette har vært en fin helg. En veldig fin helg. Vi har hatt fest med gamle og nye venner. God stemning, god mat og god drikke. Rybak vant Melodi Grand Prix, og Norge og Europa jublet, vi på festen jublet og skålte og åpnet champagne. Nye venner er fint. Gamle venner er gamle venner. Jeg mener ikke gamle av år. De som har vært med meg lenge, som kjenner meg, som liker meg, og som alltid er der uansett. I hjertet mitt, for å bruke en klisjè, og jeg i deres. De jeg tenker på og savner, og når jeg ser dem igjen kjenner hvor mye jeg egentlig savner dem. Vi skravler og skravler og innser at tiden ikke strekker til. Men det gjorde godt allikevel. Glede og latter, kvalitetstid med Mannen i mitt liv, og med englene mine som ikke er engler, men mine engler. Nasjonaldag med nydelig vær og alt som hører til. Motvillig innrømme at korpsmusikk gjør meg rørt, lar meg omsluttes av sol, mennesker og Mellom bakkar og berg.
I dag regner det og det er helt greit. Luften er ren og kjølig og jeg tenker på hvor heldig jeg er.

Livet er ein lek

Klokka er blitt ni, det kjennes som det er lenge sidan eg vakna. Trykket i hodet har ikkje gitt seg, ikkje tankane heller. Rundt og rundt, eg er svimmel. Er livet eit løp, eit løp med hinder du skal over, meistrar du dei, kjem du deg over eller snublar du? Er det nokon som måler rundetider, mellomtider, lengde, høgde og vekt, er du på høgde med deg sjølv, med dei andre? Eller er livet ei teaterscene? Teppet går opp, gå i gang, få sjå om du duger, her er ingen prøver, har du ikkje lært replikkane har du deg sjølv å takke! Har eg fleire sjansar, kan eg prøve å gjere det betre i neste akt, kan eg ta pauser? Eg veit ikkje kva akt det er no, eg veit ikkje når teppet går ned. Om berre trykket i hodet kunne forsvinne så eg kan følge med. Er det lov å ta ein tur ut i sola og ikkje tenke på noko? Eg gjer det, eg tar ein tur ut i sola.


PÅ JORDEN ET STED

Tro ikke frosten som senker
en fred av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår

Tro ikke mørket når lyset
går ned i skumringens fang
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang

Andre Bjerke

I tillegg til at jeg selv har flyttet ganske hyppig de siste årene, har jeg også venner som flytter. Noen flyttinger blir mer minneverdig enn andre, og i ettertid noe man faktisk kan smile av. En gang flyttet jeg til fots, utstyrt med tralle og to venninner. Det gikk over all forventing, til tross for pøsregn. Jeg er fortsatt ganske stolt over denne flyttebragden, snakk om å klare selv.

Denne gangen skal jeg hjelpe en venninne å flytte. Jepp, klart det, jeg kommer bort mandag etter jobb. Mandag etter jobb møter jeg fortvilt Venninne, sjåfør med stor bil og tilhenger er blitt syk og må på legevakten, han kan åpenbart verken komme med bil eller bære. Vi får vaske litt mens vi tenker. Venninne ringer rundt. Hun kan få hjelp av noen med bil og førerkort på tirsdag. Jepp, da kommer jeg tirsdag etter jobb. Tusen takk, sorry altså.

Dag 2, tirsdag kommer sterke menn med tilhenger og sier at de ikke har tid og plass til hele flyttelasset, men de skal ta det de klarer. Vi bærer og bærer, svetten siler og armene verker. Bygården Venninne flytter fra har et svært slitent klientell, noe som er grunnen til at hun flytter. Jeg skjønte hva hun mente da jeg ble stoppet i gangen og spurt om det er jeg som er hjemmesykepleieren. Og da en svært ruset dame trodde at her var det bare å forsyne seg, måtte vi bytte på å bære og holde vakt. Vi ser litt motløs på det som gjenstår: en bokhylle, et bord, en komfyr, et kjøleskap, en vaskemaskin, vaskeutstyr og en svart sekk. Venninne ringer rundt. Onsdag kan hun få hjelp av en med bil og førerkort. Lettelse. Nøkkel må leveres torsdag.

Dag 3: Onsdag. Venninne har bursdag. Dette skal gå radig, hvitevarene skal i boden til en venninne, og bord og bokhylle skal til ny leilighet. Etterpå bursdagsøl med venner. Jippi. Vi venter. Han med bil og førerkort er forsinket i et møte, men snart på vei. Vi venter. Ny beskjed, det er mye traffikk, mer forsinkelse. Venner får sms om at burdagøl er avlyst grunnet flytting. Motløs venting. Ny beskjed, bremseklossene på bilen er røket, han med bil og førerkort kan ikke kjøre videre. Leppa til Venninne skjelver faretruende, hun er på randen. Og jeg skal innrømme at jeg er ganske fortvilt og sliten selv. Vi ser oppgitt på hverandre. Vi må tenke, og tar en tur til Rema 1000, vi skal da i det minste ha en bursdagsøl i kaoset. Tilbake i leilighet, skål og gratulerer med dagen. Venninnes blikk er mørkt og desperat nå. Besluttsomhet. Vi gir bort rubbel og bit, nå orker jeg ikke mer!

Vi går på tokt. Noen flytter i blokka på andre siden, kanskje de trenger noe? Sliten hoderisting. Kanskje det ikke er riktig tidspunkt å spørre på, de er vel ganske lei av ting selv. Vi får gå løs på naboene. De to første er ikke hjemme. Bak dør nummer tre, bor det en afrikansk familie som blir veldig glad for å få en bokhylle. Vi prøver videre. Bak neste dør bor damen som hadde lyst på ting på tirsdag, hun har besøk av en annen dame som også er svært ruset, men som gjerne vil ha en komfyr. Vi bærer, sliten men ved godt mot. Vi blir av den samme damen tipset om at hun vet en i etasjen over som trenger et kjøleskap. Vi banker på, lyd innefra, men ingen åpner. Vi banker igjen, stille. Javel.
- Hallo!? Trenger du et kjøleskap?
- Hvem er det?
- Naboen din.
- Hvilken nabo?
- Jeg bor i 4.
- Hvilken leilighet?
- 407
- Gå foran kikkehullet så jeg kan se deg. Nei, lenger bak.
Hvem er du egentlig? (Her vurderte jeg et øyeblikk å si hjemmesykepleieren, men tenkte at det kanskje kunne bli helt feil.)
- En nabo som skal flytte. Venninnen din i 4. sa at du trenger kjøleskap.
- Ja…
- Vil du ha det?
- Hva slags kjøleskap er det?
- Eh.. et vanlig kjøleskap… eh, med sånn fryseenhet inni.
- Er det fint?
- Ja.
- Da vil jeg ha det. Sett det utenfor døra.

Venninne og jeg bærer kjøleskap. Nå gjenstår bord og vaskemaskin. Vi prøver afrikansk familie igjen, og de vil gjerne ha et bord. Inne på badet ser vi på hverandre. Vaskemaskiner er jævlig tunge, klarer vi det? Jeg vet ikke, herregud så sliten jeg er. Venninnes leppe skjelver igjen. Hun får en telefon. Jeg er så sliten at jeg er på gråten. Nærmest i raseri legger jeg alle krefter til og klarer å få skjøvet vaskemaskinen ut på gangen. Venninne stirrer på meg med store øyne, faen så sterk du er. Vi dytter som besatt og får plassert den i gangen, vær så god, ta den den som vil. Alle hvitevarene er borte, men jeg skal ikke flytte på lenge, så den tid den sorg. Vi vasker gulv i taushet, venninne låser, og familien som har fått hylle og bord, får også vaskebøtte, langkost og grønnsåpe. Dumt med bursdagen din, vi får feire en annen dag. Ja, vi får gjøre det. Hade.

IKKE SPØR MEG OM HJELP TIL FLYTTING PÅ MINST 14 DAGER!!

Inger Hagerup er en av våre aller største diktere, synes jeg.
Det er mars og nesten vår. Og snart er det heldigvis helg.
Målet for helgen er å være god med de jeg er aller mest glad i.
Dessuten skal jeg finne fram Samlede dikt av Inger Hagerup,
og kose meg.


Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


Inger Hagerup

Lise og jeg sitter på kafè og drikker portvin. Det er vår greie, de fleste synes det er for gamle damer. Vi orker alltid tre før vi blir kvalme og Lise setter seg på trikken, jeg på bussen, hjem, med en søt smak i munnen. Det drypper fra istapper, de få som er igjen, de andre har dryppet seg ferdig, gått over i en annen form. Vinduet er fuktig, verden utenfor tåkete. Tror du at hvis vi byttet øyne ville vi se verden som den andre ser den, spør jeg Lise. Lise ler, Lise ler mye og ofte og hun banner omtrent like mye som hun ler. Er det en film du har sett? Ja,ja, noe greier om hornhinnetransplantasjon, ganske bra, men det er ikke poenget, ville vi sett ting annerledes, hva er det som gjør at man ser verden forskjellig, ting forskjellig? Vettafaen, noe med arv og miljø, er det ikke det? Men hva er det du egentlig prøver å si? Jeg ser på istappene. I blant blir man bare så overrasket, man synes man har prøvd å få til noe bra, gjort noe bra, og så synes ikke andre det, de ser det helt annerledes enn du ser det, og så blir man skuffet og litt lei seg, har du ikke opplevd det? Helvete beibi, alle mennesker er egoister og beskylder alle andre for å være det, det vet du da. Lise ler igjen. Jeg synes ikke du er egoistisk, Lise. Visst pokker er jeg! Tror du ikke alle mennesker gjør sitt aller beste ut fra de forutsetninger de har? Nei, hva faens slags naiv holdning er det? Jeg mener ikke at der er sånn, men hadde det ikke vært bedre om man hadde det som grunnholdning, at man da ville blitt snillere og mer vennlig innstilt til mennesker? Nei, da blir man bare skuffa. Kanskje, jeg vet ikke jeg, Lise, la oss bestille en til. Jepp, men du vet, problemet ditt er at du vil at verden skal være vakker og at alle skal være greie, men det er faen ikke sånn, verden er ikke sånn, folk er ikke sånn. Du Lise? Ja? Hvordan kan du le hele tiden når du har et så negativt syn på mennesker og alt? Ikke negativ, realistisk. Ok, men du skulle få meg i vater, gi meg perspektiv, ikke dytte meg lenger inn i min egen mørke avgrunn. Lise ler. Vet du hva, pus, snart er det vår. Ja snart er det vår, det er i alle fall sikkert.
Nå kan jeg dra hjem med en søt smak i munnen.

Kjæreste K,
jeg har tenkt så mye på deg etter at jeg skrev til deg. Ventet på å høre fra deg. En klump i magen, som når man ikke vet hva som kommer, om det kommer noe i det hele tatt. Vi lovet hverandre nærhet uansett avstand, men av og til klarer man ikke å holde det man lover. Vi kunne høre hverandre lenge etter at du dro. Husker du når det ble borte? Jeg husker ikke, jeg merket det for sent. Min kjære K, takk for at du skrev til meg, jeg har lest det om igjen og om igjen, redd for å gå glipp av noe, redd for ikke å forstå. Jeg vet at du synes jeg er dum som alltid prøver å lese mellom linjene, jeg vet at du smiler og rister på hodet nå. Det står det det står, sa du alltid.
Du sier at du ikke vet hva som er best, du spør meg om det er mulig å dele alt, kan man dele alt uten at noen blir ødelagt, spør du meg. Jeg vet ikke jeg, K, kan man det? Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Vi gjorde det jo. Ja, jeg vet at det var derfor du dro, men du dro på grunn av redselen for at noe kunne bli ødelagt, ikke fordi det ble det. Nå høres jeg bitter ut, jeg er ikke det, jeg bare savner deg.
Ja, jeg husker at vi drakk hvitvin av plastglass og badet nakne i havet. At vannet avkjølte de varme kroppene våre, at vi lå flatt ut på steiner i solen mens du lot som du diktet en ode til havet selv om du visste at vi visste at du hadde stjålet det fra Neruda. Vi lå på ryggen og kjente at salt og stein prikket og sved på den varme huden vår og vi følte oss levende. Kjente at vi levde.
Savner du han? Jeg har ikke turt å spørre. Ikke før, nå spør jeg.
Er det best at du kommer tilbake, K?

Kjære K,
jeg tenker på deg. Jeg innrømmer at jeg ikke har tenkt så mye på deg den siste tiden. Ikke så ofte som før. Kanskje fordi det har gått så lang tid, eller fordi virkeligheten er virkeligere, eller fordi jeg er blitt lykkelig igjen. Eller fordi jeg ikke tør, lengselen blir for tung, tror du det?
Du sa at det var best at du reiste, og at kanskje det var best at du kom tilbake også. Er det best at du kommer tilbake? Det er så lenge siden jeg kjente mykheten din, mykheten og lukten som omsluttet meg. Lenge siden vi presset håndflatene og de nakne kroppene våre mot hverandre og kjente pulsen slå i takt, siden vi delte noe større enn oss selv. Vi levde på grensene, galskap og kjærlighet så tett opp til sjalusi. Har han sagt om han savner deg? Jeg har ikke turt å spørre.
Jeg ser deg når jeg lukker øynene, munnen din som smiler, brystene dine som duver lett når du kommer naken fra dusjen, jeg kan kjenne smaken av deg. Jeg ser deg bli vugget til ekstase, den jeg kjenner så godt at jeg kunne føle den samtidig som deg. Husker du hvordan hendene våre møttes så mykt over det harde? At vi underkastet oss kjærligheten og viljen? Husker du at vi satt nakne i det våte gresset og spiste rips før solen hadde stått opp? Jeg vet at du husker alt, det er ikke spørsmål på ordentlig, jeg vet at du husker. Jeg tror at jeg prøver å mane deg tilbake. Er det best at du kommer tilbake, K?

Klyp meg i armen

I morgen skal jeg våkne et annet sted. Jeg skal smile til deg og så skal jeg tusle ut på badet og se i speilet om det er meg. Kanskje jeg går fire ganger opp og ned i gangen bare fordi den er ny og litt lang og min. Vår. Kanskje jeg spør om du har lyst på kaffe og du svarer nok ja for det pleier du men bare når jeg spør om morgenen. Jeg skal se ut av vinduet et nytt sted og klage litt på snøen og vinteren, jeg må liksom klage litt på vinteren selv om jeg vet at det ikke hjelper og uansett er klagen ganske halvhjerta. Ikke som regel bare akkurat nå fordi jeg er så glad og egentlig er det ikke så farlig med snøen og alle bussene som er fulle og forsinket. Du kommer til å si at ”men det blir jo lyst og fint da” og jeg svarer at hva pokker har det med saken å gjøre. Kanskje vi sier nesten det samme dagen etter det eller kanskje vi sier noe helt annet. Jeg skal våkne og smile til deg og så skal jeg tusle ut på badet og se i speilet om det er meg. Når våren kommer skal vi drikke øl på balkongen og plante tomater. Kanskje invitere noen når det er varme sommerkvelder og drikke rødvin og se at solen går ned og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. I morgen og dagen etter og etter det. I kveld skal jeg sovne et annet sted. Jeg skal smile til deg og legge meg inntil deg og kjenne at jeg er akkurat der jeg vil være.