Et dikt av en av mine yndlingslyrikere

LIV PÅ STÅENDE FOT

Liv på stående fot.
Forestilling uten prøve.
Kropp uten måltagning.
Hode uten overlegg.

Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.
Jeg vet bare at den er min, ugjenkallelig.

Hva stykket handler om,
må jeg gjette meg til inne på scenen.

Dårlig rustet til livets heder,
holder jeg så vidt tritt
                       med handlingens påtvungne tempo.
Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.
Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.
Min væremåte smaker av provins.
Mine instinkter er dilettantiske.
Lampefeberen, min unnskyldning,
                     øker bare ydmykelsen.
De formildende omstendigheter
                    oppleves som grusomme.

Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,
uopptalte stjerner,
en karakter lik en frakk som knappes
                                            mens man løper –
det er de sørgelige resultater av hastverket.

Kunne man i det minste fått øvet én onsdag,
                                                           på forhånd
eller tatt iallfall én torsdag om igjen!
Men fredag står alt for døren med ukjent manus.
Er det i orden – spør jeg
(med hes stemme,
for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene).

Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test
avlagt i et provisorisk lokale. Nei.
Jeg står blant dekorasjonene og ser
                                                  hvor solide de er .
Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita.
Dreiemekanismen har fungert i lang tid.
Selv de fjerneste stjernetåker er slått på.
Det er premiere – ingen tvil om det.
Og uansett hva jeg gjør,
forvandles det for godt til det jeg har gjort.

W. Szymborska

Om å ha det godt

Det er gått en halv vinter, en hel vår og en hel sommer. Det er gått sju måneder. Hvordan går det med deg? Har du det bra? Ja, jeg har det bra. Jeg legger hånda på hjertet og sier, jeg har det bra. Jeg har det faktisk bedre og bedre. Det stakkato er borte, usikkerheten, uroen for ikke å strekke til, for ikke å få det til. Balansegang. Det er borte. Etter år i min egen rytme har jeg funnet ro i vår rytme. I takt. Forskjellige, men i takt. Jeg vet min plass, et rom det er godt å være i. Det som var nytt har vi gjort til noe kjent, til vårt. Vi sovner og våkner, sovner og våkner, dagene er like og forskjellige. Det er hjemme. Basen og tryggheten, - vår reise.

Hun forteller meg om dagen sin. På den ivrige, men litt nonchalante måten ungdommer gjør. De har besøkt valgbodene på Karl Johan, og jeg får vite at det er AP som har de beste effektene, hun har fått med seg både kopp, pennal, linjal, tannbørste, kortstokk... ”SV har det beste godteriet dah!”. Hun har fått et armbånd der det står ”stem på de rød-grønne”, hun har tatt det på seg. Hun forteller at de hadde spurt FRP om innvandringspolitikken, men at de ikke skjønte noe av svaret: ”de sa at de som har lov å være her vil de ikke kaste ut, bare de som ikke har lov. De er loka i hue, ass!”. Jeg sitter sammen med henne for å hjelpe henne med matteleksa, deling med store tall. Hører på henne, hører en ung jente som begynner å få meninger om ”store ting”, eller i alle fall bli bevisst på at hun har det. Overmotet og usikkerheten. En 13-årings livserfaring. Litt voksen, litt barnslig. Jeg ser på hendene hennes mens hun skriver, slanke fingre med nedbitte negler, men nesten hendene til en ung dame. ”Tusen takk for at du hjalp meg med matta, mamma, endelig skjønte jeg det! Jeg legger meg nå. Kan jeg få en til klem?” Jeg kjenner en klump i halsen. Store, lille jenta mi, så nær og så løsrevet.

Sensommer

Orddeling og sånt

På min vei til jobb i dag gikk jeg forbi et neglestudio. De reklamerer med at man kan få satt på negler for bare 450 kr. Jeg aner ikke om det er billig eller ikke da jeg aldri har vært på et neglestudio og ikke holder meg oppdatert på prisene der. Det som fanget min oppmerksomhet var at de fulgte opp med ”etter fyll kun 350,-”. Og nå lurer jeg på, er det etter at kunden har vært på fylla at hun kan få dette knakende gode tilbudet, eller er det etter at de som jobber der har vært på fylla? Det er jo nærliggende å tro at det er de som jobber der. At de liksom har lagt inn en rabatt på forhånd i tilfelle de gjør en slett jobb i bakrus.

Det fikk meg til å tenke på et annet skilt jeg gikk forbi utenfor en frisør for et par dager siden. Der stod det: ”Vi har lærlinger til reduserte priser”. Heller ikke her er jeg oppdatert på prisnivået. Hva er det for en lærling nå for tiden, sånn cirka?