Derfor

I blant spør du meg hvorfor. Det er fordi
du ser meg. med dine øyne ser jeg bedre ut enn med mine. du er snill. du er bestemt. du gjør meg myk og varm. du får meg til å ha lyst til å være god. du utfordrer meg. jeg må lære meg ting jeg ikke kunne. jeg kan gi deg noe. du lar meg være meg. du setter grenser. du gir meg så mye. jeg ikke trenger å si alt for at du skal vite. du vet så mye som jeg ikke vet. du erobret meg den gangen og gjør det igjen og igjen. du viser glede ved meg. du får meg til å le. jeg savner deg når vi ikke er sammen, det gode savnet der man vet at en del av en selv er borte men kommer tilbake. jeg får deg til å le. du smiler til meg når du våkner. du lar meg oppleve. du er mann. du har noe som er bare ditt. du lar meg utforske. at når jeg er nær deg kiler det i magen min. du gjør meg kåt. du får meg til å lengte. vi er forskjellige. jeg får se din verden og du får se min. jeg kledde meg naken den første kvelden. du gjør meg fri. du forløste noe i meg som jeg lengtet etter å få forløst. du har himmelretningene inni deg. du kan lage mat. hendene din er varme. du er god. du er stor og sterk. du er følsom. du skriver dikt. du kan så mye om skyer. du respekterer at jeg har baggasje. du tok hånden min en mørk høstkveld.
Og det er
hendene dine. blikket ditt. berøringen din. leppene dine mot øret mitt når du hvisker meg noe. stemmen din som kiler fra øret mitt og helt ned til magen. øynene dine når jeg går over streken. hånden din på nakken min. turer. saltvann. steder. hjemme.
Derfor

Kjedebrev

For et par kvelder siden fikk jeg et kjedebrev. Eller, det er kanskje ikke riktig å kalle det kjedebrev når det kommer som sms? Altså, jeg fikk en kjede-sms. Jeg hater kjedebrev, enten de kommer elektronisk eller på papir. Jeg blir stresset av det, og det at jeg blir stresset av det gjør at jeg hater det enda mer. Jeg vet jo at det er irrasjonelt, men i hodet mitt ser jeg for meg alt det grusomme som kan skje hvis jeg bryter kjeden ved ikke å sende videre. Men jeg sender ikke videre. Niks! Mye av grunnen til det er at jeg er nokså høflig, og jeg vet at de fleste jeg kjenner heller ikke er videre begeistret for å motta sånne. Det var altså for et par kvelder siden at jeg mottok denne smsen (og det fra en ellers svært god venninne som er fullt klar over min avsky for disse meldingene, men jeg mistenker at hun blir like stresset som meg og sender videre i panikk), hvor det stod noe sånt som at du er en fantastisk kvinne og bla bla bla, og dersom du sender denne meldingen videre til 9 andre fantastiske kvinner, vil du i løpet av kvelden oppleve noe fantastisk. Det stod riktig nok ikke at det ville gå meg ille hvis jeg lot det være, men er ikke det litt underforstått? Jeg hadde altså 10 minutter på meg til å videresende meldingen til NI kvinner (i tillegg fantastiske kvinner). Ti minutter! Før i tiden da disse brevene kom på papir, hadde man i det minste 2-3 dager på seg. Nå har jeg gått og tenkt litt på dette. Ganske ofte har man jo noen felles venninner, hvilket betyr at man kan motta meldingen flere ganger. Er det da sånn at hvis jeg hadde mottatt to, måtte jeg sendt til 18? Og teller det om man sender til noen som allerede har fått? Og hvis det nå skulle være at jeg pga redselen for pinslene jeg kunne komme til å oppleve ved å bryte kjeden, sendte til for eksempel 3 personer, ville det redusere straffen ved ikke å sende 9? Eller motsatt, ville jeg oppleve noe LITT fantastisk hvis jeg sendte til fire personer? Kan man være en lunken kjedebrevsender? Jeg bare lurer.

Plutselig erkjennelse

I går var det litt spent stemning i heimen. Skolestart. To spente jenter og en litt spent mamma. Aller mest spennende var det nok for den største: Ungdomskole. Ny skole, nye lærere og alt det der. Jeg hadde stilt vekkeklokka på tidlig i dag, skulle være flink mamma og sørge for at ingen kom for sent første dagen. Trøtt fylte jeg vann i vannkokeren, og det var da det slo meg. Det fòr gjennom hjernen min og lammet meg i flere sekunder, jeg ble stående å måpe med vannkokeren i hånden: JEG ER DA IKKE GAMMEL NOK TIL Å HA ET BARN PÅ UNGDOMSKOLEN?!? Er jeg det? Hvordan gikk det til? Burde jeg klippe håret mitt, få meg andre klær, få voksnere interesser, ha hjemmebakt i fryseren til enhver tid? Det er jo ikke det at jeg ikke har visst hvor gammel jeg er. Og jeg har jo visst en stund at datteren min skulle begynne på ungdomskolen. Det er ikke det. Jeg har bare ikke tenkt over det på den måten. Jeg skjønte aldri det de voksne alltid sa da jeg var barn, at tiden flyr, at det er på barna man ser hvor fort tiden går og bla bla bla. Jeg synes i grunn at det var en tåpelig ting å si. Men jeg forstår det nå. Klart man merker at man blir eldre, på godt og vondt, men inni seg er man jo den samme, et sted der inne går tiden på langt nær så fort. Jeg skal uansett ikke bli en sånn voksen som går rundt og sier til barn at ”Å så stor du har blitt, ja ja, det er da man skjønner hvor fort tiden går”. Det skal jeg ikke.

Uke 26

Så vidt synlig fra havet, nesten i ett med landskapet ligger hytta. Havet skummer rundt båten og lufta er varm. Jeg ser på måkene, alt det blå, alt det grå og grønne som glir inn i hverandre. Jeg ser på smilet ditt og øynene dine og jeg kjenner ferieroen som jeg puster inn med havluften. Vi tar av lemmer, låser opp, slipper lyset inn, vi er klare. Jeg ser ønsket i øynene dine om at jeg skal gjøre det til mitt som det er ditt. Jeg kjenner en varme spre seg fra magen min ut i kroppen. Du sier varme ord til meg. Kjærligheten føles sterk og varm, nesten betingelseløs. Vi ligger i sola, rører hverandre, sitter i sola med en gin tonic, spiller kort, går turer… Jeg ser at i øynene dine er jeg vakker. Om natten gir bølgene, vinden og måkene oss ro og alt er vakkert og riktig. Sola vekker oss, du vekker meg med faste, varme hender. Jeg slipper taket. Lengtende og lykkelig tar jeg i mot. Vi spiser frokost og ser på havet. En ny dag. Vi er der vi skal være nå. Øyeblikket. Dette minne kan jeg legge i en eske sammen med en presset blomst, et par billetter, en vinkork, et brev, en skinnbit, noen bilder. Det er plass til mer i esken. Mange flere minner.