Liv på stående fot.
Forestilling uten prøve.
Kropp uten måltagning.
Hode uten overlegg.
Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.
Jeg vet bare at den er min, ugjenkallelig.
Hva stykket handler om,
må jeg gjette meg til inne på scenen.
Dårlig rustet til livets heder,
holder jeg så vidt tritt
med handlingens påtvungne tempo.
Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.
Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.
Min væremåte smaker av provins.
Mine instinkter er dilettantiske.
Lampefeberen, min unnskyldning,
øker bare ydmykelsen.
De formildende omstendigheter
oppleves som grusomme.
Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,
uopptalte stjerner,
en karakter lik en frakk som knappes
mens man løper –
det er de sørgelige resultater av hastverket.
Kunne man i det minste fått øvet én onsdag,
på forhånd
eller tatt iallfall én torsdag om igjen!
Men fredag står alt for døren med ukjent manus.
Er det i orden – spør jeg
(med hes stemme,
for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene).
Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test
avlagt i et provisorisk lokale. Nei.
Jeg står blant dekorasjonene og ser
hvor solide de er .
Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita.
Dreiemekanismen har fungert i lang tid.
Selv de fjerneste stjernetåker er slått på.
Det er premiere – ingen tvil om det.
Og uansett hva jeg gjør,
forvandles det for godt til det jeg har gjort.
W. Szymborska
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar