Hun forteller meg om dagen sin. På den ivrige, men litt nonchalante måten ungdommer gjør. De har besøkt valgbodene på Karl Johan, og jeg får vite at det er AP som har de beste effektene, hun har fått med seg både kopp, pennal, linjal, tannbørste, kortstokk... ”SV har det beste godteriet dah!”. Hun har fått et armbånd der det står ”stem på de rød-grønne”, hun har tatt det på seg. Hun forteller at de hadde spurt FRP om innvandringspolitikken, men at de ikke skjønte noe av svaret: ”de sa at de som har lov å være her vil de ikke kaste ut, bare de som ikke har lov. De er loka i hue, ass!”. Jeg sitter sammen med henne for å hjelpe henne med matteleksa, deling med store tall. Hører på henne, hører en ung jente som begynner å få meninger om ”store ting”, eller i alle fall bli bevisst på at hun har det. Overmotet og usikkerheten. En 13-årings livserfaring. Litt voksen, litt barnslig. Jeg ser på hendene hennes mens hun skriver, slanke fingre med nedbitte negler, men nesten hendene til en ung dame. ”Tusen takk for at du hjalp meg med matta, mamma, endelig skjønte jeg det! Jeg legger meg nå. Kan jeg få en til klem?” Jeg kjenner en klump i halsen. Store, lille jenta mi, så nær og så løsrevet.